En sulten profet og ei krukke som ikke blei tom

Det er søndag, og på søndager pleier jeg å gå på møte i Betania. Ganske greit, fordi jeg bor i samme bygget. I Betania følger de tekstrekkene til Den Norske Kirke, og i dag var prekenteksten fra 1. kongebok 17. Der finner vi historien om "Sareptas krukke."

Det er tørke i landet. Kongen og folket har vendt Gud ryggen og begynt å dyrke regn- og fryktbarhets-guden Ba'al. Passende nok svarer Gud med å stanse alt regn. Men Gud er ikke urimelig, han har sendt profeten Elia for å fortelle folket at de er på villspor. De skal få en ny sjanse hvis de kutter ut Ba'al og vender seg tilbake til Gud. Foreløbig har de ikke villet høre på Elia.

Elia ligger i sjul ved bekken Krit. Etter at han gav kongen den lite hyggelige beskjeden om at det ikke skulle regne på ei stund, har han vært ettersøkt. En dag får Elia beskjed - av Gud - om å gå til Sarepta, en by som ligger ved Middelhavet litt nord for Israel. Der skal han møte ei enke som skal sørge for mat til profeten. Elia går.

Når han kommer til Sarepta, viser det seg at det er tørke der også. Enka som Gud fortalte om er utenfor byen for å sanke ved til å lage et siste brød for seg og sønnen sin. Det er så godt som tomt i spisskammerset. Jeg lurer på hva ho tenkte da den fremmede mannen kom bort og ba om mat. Det verste var at mannen ikke tok et nei for et nei. Sjøl om ho fortalte at ho nesten ikke hadde mer mat igjen.

Det er ikke så godt å vite hva ho tenkte, men ho lagde i alle fall et brød. Ikke til seg og sønnen, men til Elia. Elia hadde sagt at hvis ho bare ville lage et brød til han, så ville ikke den lille mjølkrukka hennes bli tom før regnet kom tilbake. Det hadde Israels Gud sagt. Jeg veit ikke hvilket forhold denne enka hadde til Israels Gud. Hjembyen hennes lå utenfor Israel, så ho var antakelig vis ingen jøde. Kanskje hadde ho likevel hørt om Gud som hadde gjort store ting for folket sitt.

Enka bakte et brød til Elia, og et til seg og sønnen. Et til, og enda et. Mjølkrukka blei ikke tom, og karet med olje varte det også. Gud sørget for henne, sønnen og de andre som bodde i huset hennes. Ho ofra det lille ho hadde til en fremmed som kom forbi, og samtidig gav ho ei gave til Gud. I Matteus 25,40 sier Gud: "Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg."

Enka stolte på det Gud hadde sagt, og gav av det ho hadde. Gud svarte med mat til hele huset midt i hungersnøden. Hva er vi villige til å gi til "en av disse mine minste brødre" og til Gud? En ting er i alle fall sikkert. Gud er den samme i dag, og da forundrer det meg ikke om han gir oss mer tilbake enn det vi gav fra oss.