Lovet være Gud

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, for at vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. (2. Kor. 1, 3-4)

Paulus åpnet mange av brevene sine med en lovprisning til Gud. Av og til kan det være litt vanskelig å forstå. Mannen var forfulgt og satt ofte i fengsel. Han blei motarbeida på det sterkeste i den oppgava han hadde via livet sitt til. Han blei spotta og piska, ja, til og med steina. Det er ikke mye å rope hverken hurra eller halleluja for - kan vi tenke.

Men Paulus tenkte annerledes:
Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår. (Rom. 8, 18)

Han hadde et mål som han vandra fram mot - Guds frelse. På grunn av Jesu lidelse på korset kunne Paulus tru at Gud en gang ville ta imot ham med åpne armer i perleporten. Paulus hadde et stygt rulleblad. Han hadde forfulgt de kristne og kasta mange av dem i fengsel, men alt det er tilgitt - på grunn av Jesus.

Det er ikke rart Paulus ville prise Gud. For det første hadde Gud ofra sønnen sin for ham, og for det andre hadde Gud lova å være med på Paulus sin vandring her på jorda. Paulus opplevde mye trøst og hjelp fra Guds side, og han bragte Guds godhet videre.

Gud er den samme i dag. Frelsen og nåden gjelder fortsatt - for deg og for meg. Og Guds trøst kan vi også få om vi ber om den. Lovet være Gud!