Nei til foreldre

Barneoppdragelse har alltid vært en utfordring. De små skriker og ser ufyselige ut når de kommer ut, og veksler deretter mellom å være de søteste små som finnes på jord og å være håpløse små krek. Alt må læres; å snakke, å gå, å skille mellom rett og galt, lurt og dumt, finne foreldrenes svake punkter osv. De fleste foreldre ser ut til å takle dette ganske bra, men fra tid til annen kan vi dessverre lese om barn som blir forsømt av foreldrene og ikke får den omsorg og oppdragelse de trenger. Ikke alle foreldre klarer oppgaven.

I Norge har vi offentlige institusjoner som skal fange opp slike barn, og foreldre. Av og til trenger foreldrene bare litt hjelp for å greie jobben, mens andre ganger må det offentlige gripe mer drastisk inn.

Et av refrengene i den røde valgkampen var "fellesskapsløsninger." Det skulle bli slutt på det kalde blå samfunnet som Bondevik hadde skapt. Riktig nok kan valgfrihet fra tid til annen føles godt, men når denne friheten blant annet misbrukes til å bruke verdifull arbeidstid til å være sammen med egne barn, må noe gjøres. Vi er tross alt født inn i denne nasjonen for å arbeide, dog ikke mer enn seks timer pr. dag, men ei heller et minutt mindre.

Det kom derfor ikke som noen overraskelse da kunnskapsminister Djupedal for kort tid siden uttalte følgende:
"Det er et forfeila syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn" (Øystein Djupedal i Dagsavisen 12/11).

Vi ser altså at barneoppdragelse også skal utføres ved hjelp av fellesskapsløsninger. Som en parentes kan det nevnes at RVs leder i valgkampen uttalte at det var viktig at barn ikke ble oppfattet som foreldrenes eiendom. Dersom foreldrene tilbrakte for mye tid sammen med barna kunne dette bli resultatet, i følge Torstein Dahle.

Vi ser tydelig at Djupedal og hans røde venner er engstelige for at mange av de som vokser opp skal få sosiale avvik som bl.a. gudstro, fri vilje eller fammilietilhørighet. Videre kan barn som oppdras av egne foreldre kunne komme til å leve i den villfarelse at toleranse betyr å være overbærende overfor andres oppfatninger og oppførsel.

Jeg har lenge hatt en tilbøyelighet til å mene at barnehager kan være en bra ting. Etter noen få uker med rød regjering er jeg i ferd med å skifte syn. Tidligere har det vært slik at fornuftige barnehageansatte har bestemt hvordan dagen i barnehagen skal være. Vi ser nå en dreining mot at barnas hverdag skal dikteres fra minsterhold.

Er det flere enn meg som får assosiasjoner til kommunisme når jeg betrakter deler av regjeringas politikk?