Prosentregning og likestillignspolitikk

De fleste har sikkert fått med seg at vårt største regjeringsparti har vedtatt et krav om 50/50 kjønnskvotering nær sagt over alt. (Arbeiderpartiets kvinnegruppe omfattes tydeligvis ikke av vedtaket, da denne gruppa fremdeles er forbeholdt kvinner). Poenget med vedtaket syntes å være at de ville vise sin motstand mot loven om 40% kvinnerepresentasjon i styrene for almennaksjeselskaper. Karita Bekkemellem uttrykte at 40% var et helt ulogisk tall. Det eneste fornuftige var å sette grensa på 50%.

Jeg støtter fullt ut ønsket om at kvinner og menn skal ha like muligheter og rettigheter i samfunnet. Jeg ser også fordelen av en jevn fordeling av kvinner og menn i kommunestyrer, storting, bedriftsstyrer osv. Jeg kan til nød gå med på at kvotering av og til kan være nødvendig for å få igang utjevninga. Men et krav om 50%?

Jens Stoltenberg har fått mye kritikk for at han kun har 47% kvinner i regjeringa. Problemet til Jens, burde være vel kjent for de fleste som har fullført grunnskolen. Ikke alle tall er delelig med 2. Det faktum bør Karita Bekkemellem ta til seg.

Nå har imidlertid noen i AP begynt å skjønne problemet. 1. november melder NTB føgende:
-Jeg vil frafråde andre organisasjoner å innføre krav om 50 prosent kvinner og 50 prosent menn, sier sentralstyremedlem og stortingsrepresentant Anicken Huitfeldt

I tillegg til den matematiske grunnen vi har sett over, kan det også være andre grunner til at krav om 50/50 fordeling ikke alltid er lurt. Av og til kan andre kvalifikasjoner enn kjønn også være viktig for å gjøre en god jobb.

Jeg nevnte over at arbeiderpartiets kvinnegruppe synes å være untatt kravet om 50/50 fordeling. Et annet tilfelle hvor AP ikke vil kvotere er i forbindelse med oppdragelse av barn. Der naturen selv er innrettet slik at det bør være en mann og ei kvinne, vil de gjøre stikk motsatt. Høres det fornuftig ut?