En livsfarlig verden

Livsfarlig fasade på St. Olavs (adressa.no)
Hjelp tenkte jeg, og lurte på om jeg utsatte meg sjøl for fare da jeg fulgte Ingvild til skolen i dag morges. Kan det være store plater i glass eller stein som sitter løst og når som helt kan falle ned i hodet på oss? Eller er det skumle asbestplater som har begynt å smuldre opp, og spre farlig støv til intetanende forbipasserende? Overskrifta var damatisk nok til at jeg valgte å klikke på den for å lese hva som lå bak.

Men nei da. Ingen løse plater og ingen asbest. Den overhengende faren ligger i at dersom noen velger å klatre opp fasaden på nevrobygget for så å falle ned på asfalten 15 meter lenger ned, kan dette føre til livstruende skader. Arkitekten for det nye bygget har nemlig valgt å bruke horisontale trelister so solskjerming for et vindu.

Det er beboere i nærheten av sjukehuset som har varlet om trusselen. Barn som vokser opp i dag lærer på skolen at store felter med horisontale lister plassert med 15-20 cm mellomrom kalles ribbevegger og er beregnet på å klatre i. På skolene rundt om er disse sjelden mer enn to-tre meter høye og representerer dermed ingen direkte fare. Når barna kommer ut i den virkelige verden og ser horisontale trelister løper de selvsagt rett bort og klatrer til toppen. Helt siden de gikk sine første skritt i barnehagen har de lært at det ikke er farlig å falle. Alle gjenstander som kan tenkes benyttet til klatring er nemlig forskriftsmessig sikret med EU-godkjent fallunderlag.

Med denne bakgrunnen er det ikke rart at småbarnsforeldre som bor i nærheten av St.Olavs hospital er bekymret for de søte små. Det er kun snakk om tid før et helt kull småskolebarn på Øya-området i Trondheim er utryddet. I denne tragiske sammenhengen er det horribelt at informasjonssjef Arve Olav Solumsmo i Helsebygg kan uttale følgende:

Jeg anser ikke dette som et stort problem. Området overvåkes 24 timer i døgnet. Men folk må passe på ungene sine.

Solumsmo er lever tydelig 50 år tilbake i tiden, den gang unger klatret i trær og lekte cowboy og indianer i skogen. Det var før evolusjonen lærte oss å gi barna et trygt oppvektsmiljø.