Skal vi betale for maten vi spiser?

I går så jeg tilfeldigvis et par minutter på et debattprogram på TV. Temaet var matvarepriser, og gjennomgangstonen var at maten i Norge er alt for dyr. Prisene bør ned på svensk nivå, og det helst lenge før jul.

Skal en dømme etter det som skrives i avisene, tilhører jeg en av de få gruppene i Norge som har det godt økonomisk. For en tid tilbake kunne en i flere aviser lese at studenter svømmer i penger. Bortsett fra næringslivsledere har jeg ikke lest om flere (yrkes)grupper som er like priviligerte. Jeg og Røkke er altså i samme bås.

Jeg bruker knapt 20% av "lønna" på mat, og for å være helt ærlig synes jeg det er greit. Mat er noe av det viktigste jeg kan kjøpe for penger og da er det rett og rimelig at maten utgjør en betydelig del av budsjettet. Selvsagt hadde jeg ikke klaga dersom maten var billigere, men jeg synes det er greit at maten koster det den gjør.

Når noe er dyrt i Norge sammenligner vi ofte prisen med naboen i øst. Maten er billigere i Sverige. Men svenskene tjener mindre enn oss, og dersom vi hadde regna ut hvor mye mat en svenske får for lønna si, er det ikke sikkert at forskjellene hadde vært så store.

Når vi sammenligner oss med svenskene, er det naturlig at svenskene sammenligner seg med naboene på andre siden av østersjøen. Jeg veit ikke helt hvor mye mat en kan få for 100 svenske kroner i Latvia, men jeg regner med det er mer enn i Stockholm. Slik kunne vi sikkert gått gjennom Hviterussland, Ukraina, Russland osv.,og alltid finne et naboland som har billigere ett eller annet.

Men nå får vi snart ny regjering, og da blir alt så mye bedre. Riktig nok er Senterpartiet kjent for å tale bondens sak (og bonden vil som kjent ikke produsere gratis), men SV vil det annerledes. Som kjent vil de servere gratis mat i skolene, og hvem veit, kanskje blir ordningen så vellykket at den utvides til å gjelde hele samfunnet?

Lovet være Gud

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, for at vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. (2. Kor. 1, 3-4)

Paulus åpnet mange av brevene sine med en lovprisning til Gud. Av og til kan det være litt vanskelig å forstå. Mannen var forfulgt og satt ofte i fengsel. Han blei motarbeida på det sterkeste i den oppgava han hadde via livet sitt til. Han blei spotta og piska, ja, til og med steina. Det er ikke mye å rope hverken hurra eller halleluja for - kan vi tenke.

Men Paulus tenkte annerledes:
Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår. (Rom. 8, 18)

Han hadde et mål som han vandra fram mot - Guds frelse. På grunn av Jesu lidelse på korset kunne Paulus tru at Gud en gang ville ta imot ham med åpne armer i perleporten. Paulus hadde et stygt rulleblad. Han hadde forfulgt de kristne og kasta mange av dem i fengsel, men alt det er tilgitt - på grunn av Jesus.

Det er ikke rart Paulus ville prise Gud. For det første hadde Gud ofra sønnen sin for ham, og for det andre hadde Gud lova å være med på Paulus sin vandring her på jorda. Paulus opplevde mye trøst og hjelp fra Guds side, og han bragte Guds godhet videre.

Gud er den samme i dag. Frelsen og nåden gjelder fortsatt - for deg og for meg. Og Guds trøst kan vi også få om vi ber om den. Lovet være Gud!

Det verste har skjedd

Så er altså valget over. Hvordan skal det nå gå med fedrelandet? Gjennom hele valgkampen har opposisjonen malt et mørkt bilde av det Norge Bondevik-regjeringen har styrt. Kirkene råtner på rot, skolene forfaller, de gamle forsømmes og det er tillatt å drive skole selv om man tror på en 2000 år gammel bok. Atpå til mener både statsministeren og sosialministeren at drap på små barn skal være forbudt!

Nei, Norge er ikke mye å skryte av. Men ikke nok med det. Samtidig som Stoltenberg, Halvorsen og Haga har beskrevet dagens Norge med dystre ord, har den sittende regjeringen prøvd å forklare hva som vil skje dersom den røde fare tar over landet. Da vil optimismen i næringslivet bli snudd til pessimisme. Mannen i gata vil bli fratatt store deler av lønna gjennom økte skatter og barnefamiliene mister alle muligheter til å gjøre egne valg. I tillegg har vi hørt at det blir fullstendig kaos i regjeringskvartalet siden de rød(-grønn)e partiene ikke er enig om mer enn å øke bidraget til kulturen.

Norge er altså et forferdelig sted, og nå blir det bare verre! Hvordan skal dette ende? Når Norge samtidig blir kåret til verdens beste land å bo i, kan det ikke være særlig stas å bo andre steder heller.

Men et lyspunkt er det i alle fall. Vi får nå nye episoder av Dagsrevyen og TV2-nyhetene. Sendinga som har gått i reprise de siste to månedene tas av lufta og vi får nye historier hjem i stua.

Kunstig intelligens

Kunstig intelligens (Artificial intelligence = AI) er kanskje et litt smalt og sært fagfelt som få har et forhold til. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke visste helt hva jeg gikk til da jeg søkte på master i AI. De fleste skjønner sikket at det har med intelligens å gjøre, og at den er kunstig. At det har noe med datamaskiner å gjøre er vel også kjent, men der stopper kanskje assosiasjonene.

AI er så mangt. At Word setter to grønne streker under en setning i teksten min er AI. Da har Word resonert seg fram til at jeg har bomma på grammatikken. (At Word faktisk tar feil, er litt symptomatisk – det er langt fram før målet er nådd…) Informasjonssystemet for bussruter i Trondheim inneholder også AI. Du kan – enten via internett eller SMS – skrive spørsmål på naturlig norsk eller engelsk, og få gode og fornuftige svar. Roboter som oppfører seg som mennesker er også AI, men dit har vi ikke kommet ennå.

I arbeidet med masteroppgava kommer jeg borti litt av hvert av artikler. Blant annet har jeg lest om et system/prosjekt som het er Cyc. På begynnelsen av 80-tallet var det en herre ved navn Douglas B. Lenat som mente at en forutsetning for intelligent oppførsel er sunn fornuft og en hel mengde kunnskap. Ta for eksempel følgende setning: ”Politiet arresterte demonstrantene fordi de var voldelige.” Hvem var voldelige, demonstrantene eller politiet? Demonstrantene så klart. Men hvordan kan vi vite det? Jo, vi veit noe om sammenhengene. Vi veit at en av oppgavene til politiet er å arrestere, og vi veit at demonstranter fra tid til annen kan oppføre seg voldelig. Lenat bestemte seg derfor for å lage en digital kunnskapsbase som skulle dekke den kunnskapen vanlige folk har om verden og hvordan ting henger sammen.

Prosjektet blei satt i gang i 1984 og i 1994 hadde de en fungerende prototype. Da hadde de brukt over 100 årsverk på å skrive inn og systematisere kunnskap. Ganske vilt prosjekt. Lenat mener at de langt på vei har lyktes. Så hvem vet, kanskje den menneskelignende roboten ikke er så langt unna? For min del trur jeg det vil ta noen tiår.

Velstand og studenter

"Norske studenter svømmer i penger." Overskriften på VG nett lyste mot meg. Jasså, tenkte jeg. Er det på idrettsbygget på NTNU du finner et slikt baseng?

Det var MMI som på oppdrag fra Postbanken hadde funnet ut at en gjennomsnittlig student har en "inntekt" på 14100 kr i måneden.

For det første: Er lån en inntekt? Hvis jeg tar opp 1,9 mill i lån for å kjøpe bolig, vil jeg da ikke si at jeg hadde 2 mill i inntekt det året? Nei, et lån er en utgift, ikke en inntekt.

For det andre: VG skriver: "Over halvparten jobber ved siden av studiene med en snittlønn på 5.500 kroner per måned."
Hva betyr den setningen? Over halvparten jobber. Greit nok, men er det snakk om 51% eller 80% av studentene? Og hvem er det som tjener 5500 i snitt? Er det gjennomsnittet av alle studentene, eller er det gjennomsnittsinntekten for dem som jobber? Hvis halvparten av studentene jobber, og disse tjener 5500 i snitt, vil jo den "gjennomsnittlige student" tjene 2750...

På samme måte skriver VG: "4 av 10 får pengestøtte fra foreldre eller andre. I snitt 2.600 i måneden." Betyr dette at den "gjennomsnittlige student" får 2600 eller 1040 (2600*4/10) i måneden av foreldrene?

Kjære Verdens Gang, Norges største avis, som dere gjerne kaller dere: Hvordan har dere kommet fram til tallet 14100? Det er mulig dere har rett, men det kommer ikke fram av artikkelen. Noe annet som ikke kommer fram, er at en stor del av studentene bruker lenger tid enn normert på studiene - fordi de jobber ved siden av. Jobbingen går ut over studiene. Hadde MMI spurt kun studenter som bruker mer enn 35 timer i uka på studiene, ville resultatet blitt et helt annet.

Norske studenter har det godt, og de som har et snev av evne til å forvalte penger klarer seg gjennom studiene uten å lide av økonomiske årsaker. Men vi svømmer ikke i penger!

En sulten profet og ei krukke som ikke blei tom

Det er søndag, og på søndager pleier jeg å gå på møte i Betania. Ganske greit, fordi jeg bor i samme bygget. I Betania følger de tekstrekkene til Den Norske Kirke, og i dag var prekenteksten fra 1. kongebok 17. Der finner vi historien om "Sareptas krukke."

Det er tørke i landet. Kongen og folket har vendt Gud ryggen og begynt å dyrke regn- og fryktbarhets-guden Ba'al. Passende nok svarer Gud med å stanse alt regn. Men Gud er ikke urimelig, han har sendt profeten Elia for å fortelle folket at de er på villspor. De skal få en ny sjanse hvis de kutter ut Ba'al og vender seg tilbake til Gud. Foreløbig har de ikke villet høre på Elia.

Elia ligger i sjul ved bekken Krit. Etter at han gav kongen den lite hyggelige beskjeden om at det ikke skulle regne på ei stund, har han vært ettersøkt. En dag får Elia beskjed - av Gud - om å gå til Sarepta, en by som ligger ved Middelhavet litt nord for Israel. Der skal han møte ei enke som skal sørge for mat til profeten. Elia går.

Når han kommer til Sarepta, viser det seg at det er tørke der også. Enka som Gud fortalte om er utenfor byen for å sanke ved til å lage et siste brød for seg og sønnen sin. Det er så godt som tomt i spisskammerset. Jeg lurer på hva ho tenkte da den fremmede mannen kom bort og ba om mat. Det verste var at mannen ikke tok et nei for et nei. Sjøl om ho fortalte at ho nesten ikke hadde mer mat igjen.

Det er ikke så godt å vite hva ho tenkte, men ho lagde i alle fall et brød. Ikke til seg og sønnen, men til Elia. Elia hadde sagt at hvis ho bare ville lage et brød til han, så ville ikke den lille mjølkrukka hennes bli tom før regnet kom tilbake. Det hadde Israels Gud sagt. Jeg veit ikke hvilket forhold denne enka hadde til Israels Gud. Hjembyen hennes lå utenfor Israel, så ho var antakelig vis ingen jøde. Kanskje hadde ho likevel hørt om Gud som hadde gjort store ting for folket sitt.

Enka bakte et brød til Elia, og et til seg og sønnen. Et til, og enda et. Mjølkrukka blei ikke tom, og karet med olje varte det også. Gud sørget for henne, sønnen og de andre som bodde i huset hennes. Ho ofra det lille ho hadde til en fremmed som kom forbi, og samtidig gav ho ei gave til Gud. I Matteus 25,40 sier Gud: "Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg."

Enka stolte på det Gud hadde sagt, og gav av det ho hadde. Gud svarte med mat til hele huset midt i hungersnøden. Hva er vi villige til å gi til "en av disse mine minste brødre" og til Gud? En ting er i alle fall sikkert. Gud er den samme i dag, og da forundrer det meg ikke om han gir oss mer tilbake enn det vi gav fra oss.